Jeg fant fram telefonen i dag og tenkte jeg måtte ringe min sønn for å høre hva han ønsket seg til jul.

Det tok noen sekunder før jeg husket at jeg ikke kan ringe til han lenger og jeg kjente den velkjente mørke klumpen av sorg inni meg igjen.

Fire dager inn i 2013 døde min sønn 22 år gammel, og selv om sorgen er ikke tilstede i hverdagen nå lenger på samme måten som den var før, dukker den opp fra tid til annen og den blir liksom sterkere nå i julen en slik ellers.

Man er ikke forbered på å miste sitt barn, og sjokket og den hjelpeløsheten man opplever er vanskelig å beskrive.

Selv om jeg både har mistet nære familiemedlemmer før, har bakgrunn fra ambulansetjenesten og har jobbet mange år som sanitetsmann i krigsområder, så er man ikke opplært til å takle den situasjonen man plutselig og uventet befinner seg i når slikt skjer.

Det er ikke noe fasit på hvordan man skal takle sorg og personlig ble det viktig for meg å kunne finne min vei gjennom «sjokk fasen», «aksept fasen», «sorg fasen» og over i den fasen jeg er i nå, «savn fasen».

Sorg er aldri bunnløs, men det kan føles slik når man står midt i det og ikke ser noe vei ut av den. Det er viktig å gi seg tid til å gå igjennom fasene man må gå igjennom, og noen ganger så må man be om hjelp fra andre til å finne veien videre.

Pauser i sorgen

Jeg måtte lære meg å ta pauser i sorgen for å ikke bli sittende fast i den slik at den tok over hele livet mitt. Jeg måtte lære meg til å ta pauser i livet mitt for å sørge slik at jeg kunne gi meg selv tid til å arbeide meg igjennom det, og jeg måtte godta at noen ganger så tok sorgen over og bestemte over meg og hvordan dagen ble.

Jeg måtte også være der for mine to andre barn og være tilstede for de i deres sorg, og ikke minst måtte jeg ikke bli en pappa som ble så redd for å miste dem også, slik at jeg satt begrensninger for deres liv og utvikling.

Det er ikke bare ved dødsfall man kan føle sorg, også mange vil feire jul alene i år grunnet skilsmisser og andre grunner til at man er alene. Sorgen og ensomhetsfølelsen deres er også sterk og tilstede i deres liv.

Det er viktig at de også får lov til å komme igjennom sorgen og at de tar seg tid til å kjenne på de følelsene de sitter med, det er den eneste måten man klarer å leve med følelsene uten at de blir invalidiserende for deres liv.

Mer åpenhet om sorg

Ulike kulturer håndterer sorg ulikt, og forskning viser at man har hatt ulike former for regler om hvordan samfunn forholder seg til død og ritualer rundt dødsfall gjennom historien.

Utviklingen for hvordan man sørger har også forandret seg stort i Norge gjennom de siste generasjonene.

Fra å være noe privat og som ble holdt i den nærmeste familien, er det i dag mere vanlig å la andre ta del i sorgen gjennom mere offentlige markeringer som minnesider i sosiale medier.

Vi er blitt flinkere til å invitere inn venner og bekjente i sorgprosessen og i dag kan man oppleve at i ungdomsmiljøer sørger venner like sterkt som søsken, selv om de ikke nødvendigvis har den samme nære tilknytningen til den avdøde.

Bruk av symboler har vært vanlig siden Victoria tiden, og det er mange som bruker smykker de har arvet for å minnes den avdøde. Man ser også at det brukes gamle smykker som en del av et nytt smykke og at det er blitt mer vanlig å bruke tatoveringer for å minnes noen som har gått bort.

Men selv om det nå er blitt mer vanlig å vise sin sorg offentlig, så er det viktig å ikke lage det til en standard eller en fast mal hvor man måler sorg og sorgreaksjoner. Det er ikke noen fasit på hvordan man skal vise sin sorg og det er da farlig å anta at de som ikke orker en slik form for offentlig visning av sorgen oppfattes som mindre sørgende enn andre.

Sorg gir ikke rett til sykemelding i dagens samfunn, og de som opplever sterk sorg og må søke legehjelp opplever at legene må bruke en annen psykisk diagnose om man skal ha rett til sykepenger i den perioden man trenger å få sørge.

Sorg er en individuell opplevelse

Det at ikke det offentlige hjelpeapparatet, eller lovverket som i dette tilfelle, ikke er helt på linje med hvordan vi i dag bearbeider sorg og sorgreaksjoner er for mange en stor utfordring. Vi kan oppleve at vi er usikker på hvordan vi skal reagere eller oppføre oss for å vise at man er i sorg, og det er viktig at vi alle passer på at hver enkelt får rom til å takle sine følelser på dette slik de selv føler er rett.

Jeg ser fortsatt enda etter min sønn når jeg er på kjøpesenteret nær der han bodde, og noen ganger så tror jeg at jeg ser han i noen sekunder før jeg oppdager at det bare er andre ungdommer som kler seg på den samme måten han gjorde, har håret på samme måte, eller har samme kroppsbygning som han hadde.

Jeg fant fram meldingene vi sendte hverandre for tre år siden på denne tiden, vi avtalte å møtes for å utveksle julegaver og snakket om hva vi skulle gjøre i julen.

For meg er de meldingene blitt viktig å ta vare på, og jeg er sikker på at jeg også i årene som kommer vil finne de fram for å lese de når vi nærmer oss en ny julefeiring, og tårene vil sikkert da som nå komme når jeg leser den siste meldingen jeg fikk fra han hvor han avslutter med, «Jeg er glad i deg og pappa».

– Paul Smines